Mitt lille land

69 Roser, en for hvert av ofrene på Utøya.

Jeg er litt tom nå.

Som veldig mange andre har jeg sett dokumentaren til TV2 om Utøyamassakeren og bomben i Oslo. En utrolig gripende dokumentar. En veldig viktig dokumentar. Blir helt stum av å høre de fortelle hva som skjedde, - og stolt fordi de tør. Historiene de forteller gjør at jeg forstår alvoret mer enn noen gang. Det sluttet å være "film" for meg når jeg hørte de beskrev hvordan de opplevde dagen, og kom seg gjennom det. Det ble virkelig for første gang.

Vi var på ferie da det bomben gikk av. Satt på stranda nede i Sicilia og drakk øl tror jeg. Hadde det veldig bra, og planla å ta en fest den kvelden. Jeg snakket med mamma i telefonen og hun kunne opplyse om en eksplosjon i Oslo sentrum som hadde knust ruter helt ned til Byporten. Vi skjønte jo egentlig ikke alvoret da, men klokka var jo rundt fire-halv fem - og vi gikk likegodt til hotellet.

Etterhvert fikk vi sjekket litt mer på nettavisene, men skjønte ikke helt sammenhengen - de skrev jo om noe bråk på Utøya også... Jeg sjekket på twitter og skjønte ganske fort at det måtte være en sammenheng. Altfor rart om ikke. Detsverre stemte det, og etter noen timer i hotelllobbyens sofa fikk jeg og Marit, som sverget til å se Nyhetskanalen på dårlig nett - høre at det var sju døde på Utøya. Tragisk tenkte vi, og var litt urolige til sinns. Likevel bestemte vi oss for å i det minste gå ut å spise og drikke litt, selv om steminga ikke helt passet - vi fikk gjort lite for å bidra uansett.

Dagen etter var jeg først på nett - og måpte da jeg flikka opp maccen nede i hotellobbyen. Jeg måtte se meg rundt, og lurte litt på om jeg var våken.

84.

84 døde. En persons verk. En gal person.

De siste dagene av ferien ble litt rare. Klarte ikke å nyte å bare være på ferie. Ville faktisk hjem.

Vi dro hjem på mandag. Mens alle andre sto sammen i sorg og kjærlighet, hoppa jeg opp og ned i fly. Mandag var "Den store sørgedagen". Føler at jeg mista mye ved å ikke være tilstede den dagen. Mangler en bit av historien og felleskapet. Derfor forteller jeg min historie her, for å ta del i den på min måte.

Søsteren til drepte Bano Rashid, Lara Rashid.   

Det er en så viktig dokumentar TV2 har sendt nå i kveld. Den gir oss ansiktene, og dreper forestilte versjoner av massakeren. Den viser ansiktene bak. Takk TV2.

Jeg vil gjerne berømme søsteren til Bano. Hun er utrolig sterk som står frem og forteller sin historie på den måten. Kunne aldri i verden ha klart det samme om jeg var i hennes posisjon. Lillesøstera mi er så utrolig viktig for meg. Ser opp til henne, selv om hun er lillesøsteret, og er sinnsykt stolt av jobben hun har gjort i Trønder-Avisa i sommer.

Husk det Monica - om jeg skulle glemme å fortelle det innimellom.
<3 i deg.